Ved avslutning av deponier skal dette normalt gjennomføres ihht. en avslutningsplan godkjent av
statsforvalteren. En avslutningsplan ihht. deponiforskriften og TA1951 er dog ikke alltid nødvendig da
forskriften ikke har tilbakevirkende kraft på deponier tatt ut av drift før forskriften trådte i kraft. Et
deponiområde må likevel avsluttes på en slik måte at påvirkningen på omgivelsene minimeres, og
miljømyndigheten vil uansett sette vilkår for tiltak på et deponiområde. Et minimum vil være
godkjent tiltaksplan hvis det skal foretas graving på deponiet.
Anbefalt utforming av topptetting av deponi er vist i TA1951:
Deponiforskriftens anbefalte topptetting a deponi1.
Anbefalt utforming med konveks topp, som vist i figur, er ikke alltid den mest praktiske og
økonomiske. En stor andel norske deponier er anlagt i bekkedaler og naturlige søkk i terrenget. Disse
stedene kan det like gjerne være mest hensiktsmessig med en konkav utforming av overflaten. Med
riktig tetting av overflaten kan det da også utformes med oppsamling av overflatevannet i et
bekkefar i lavbrekket. Endelig utforming av må tilpasses framtidige planer for området og hvert
enkelt deponis unike sammensetning, historie og miljøprofil.
Sammensetningen av overdekningen på deponiet har innvirkning på både utslipp av deponigass og
infiltrasjon av regnvann (som gir sigevannsproduksjon). Hvis det er problemer med forurenset
sigevann fra deponiet kan dette reduseres med etablering av en tett overdekning på deponiet. En tett overdekning vil også kunne samle opp deponigassen som produseres.
Hvis deponiet ligger nær bebyggelse er det da viktig å ha kontroll på hvor gassen går ut fra deponiet.
Et alternativ da kan være å etablere passive filtre som gassen naturlig kan trekke igjennom. Et
eksempel på skjematisk oppbygging av overdekning og filtre på et deponi er vist:
Eksempel på oppbygging av overdekning med drenering av gass til filtere og bekkefar i lavbrekk på midten av deponiet.
Hvis sigevannsproduksjon ikke er et stort problem kan det heller være et alternativ med men mere permeabel overdekning. Dette vil da muliggjøre at deponigassen lettere trekker opp igjennom overflaten. Hvis forholdene legges til rette for dette vil det da dannes metanoksiderende bakterier i det øverste laget av overdekningen. Metanutslippet kan på denne måten reduseres til et minimum. UIempen med løsningen er regninfiltrasjonen og at de metanoksiderende bakteriene jobber dårligere om vinteren.
Hvis det produseres mye metangass i deponiet kan det være mulig å utnytte gassen til elektrisitets-
eller fjernvarmeproduksjon. Det bores da brønner ned i avfallet. Brønnene kobles til vifter som suger
gass fra deponiet og videre til anlegg for utnyttelse av gassen. DMR Miljø og Geoteknikk prosjekterer
ikke selv slike anlegg, men har samarbeid leverandører innenfor feltet.
DMR Miljø og Geoteknikk har kunnskapen og erfaringen til å bistå deponieiere og rådgivere med
avlslutningsplaner for deponier og generell endring av aralbruk på og rundt deponier.
Kontakt gjerne DMR for rådgivning eller konkrete tilbud.
1 TA1951/2003 «Veileder til deponiforsikriften»
https://www.miljodirektoratet.no/globalassets/publikasjoner/klif2/publikasjoner/avfall/1951/ta1951.pdf
