Ved tiltak på land kan ofte nærmeste resipient bli påvirket. Forurensningsmyndighetene stiller da krav om undersøkelser og/eller overvåking. Ved utslippssøknader er det også krav om resipientundersøkelser som dokumenterer kjemisk og økologisk status. Resultatene kan deretter brukes for prosjektering og plassering av utslippspunkt. DMR har også lang erfaring med undersøkelser av resipienter i forbindelse med deponier og utslipp fra disse. Overvåking i resipienter knyttes opp mot vanndirektivet. I forbindelse med undersøkelser brukes blant annet:
- Prøvetaking av sedimenter med grabb eller kjerneprøvetakere
- Prøvetaking av vann, også med automatiske prøvetakere og loggere
- Måling av vannkjemiske støtteparameterer i dybdeprofiler
- Passive prøvetakere for måling av biotilgjengelig forurensning i vannmassen
- Sedimentfeller for analyser av suspenderte partikler
- Innsamling av biologisk material for vurdering av økosystemeffekter
- Ekstraksjon av porevann i sedimenter for vurdering av spredningspotensiale.
Prøvetaking i DMR foretas i tråd med Miljødirektoratets veileder for risikovurdering av forurensede sedimenter (M-409) uavhengig om det skal gjennomføres en fullstendig risikovurdering eller hva som er formålet med tiltaket. Prøvetakingsmetodikk og analyser er utførlig beskrevet i M-409, Risikovurdering av forurenset sediment. Så langt det foreligger mulighet bør analyser foretas akkreditert.
I områder der bunnen er rimelig ensartet kan stasjonene enklest plasseres på basis av et rutenett. Jo mer varierende et sedimentområde er, jo flere stasjoner må legges inn. Alle stasjoner koordinatfestes. Antall stasjoner som bør undersøkes vil variere ut i fra undersøkelsens målsetting, tidligere undersøkelser i området og andre lokale forhold. I Miljødirektoratets veileder for risikovurdering (M-409) kreves minimum 5 stasjoner fra hvert område, der hver stasjon maksimalt skal representere et areal på 10.000 kvm. Der bunnen er dypere enn 20 m kan man forvente større homogenitet i sedimentstruktur og hver stasjon kan representere inntil 40.000 kvm bunn. På hver stasjon bør det være 4 parallelle prøver, som kan forenes til en blandprøve.
Ved å gå fra enkeltprøver til blandprøver vil man måtte øke feltinnsatsen noe, uten at analyseutgiftene øker tilsvarende. Blandprøver gir gjennomsnittstall, men ikke variasjonen rundt gjennomsnittet. For risikovurderings- og klassifiseringsformål ansees dette å være akseptabelt. Gjennomføring av Trinn 1 i risikoveilederen (M-409) legger opp til at man analyserer på blandprøve av 4 parallelle prøver fra hver sedimentstasjon. Se avsnittet ovenfor om antall sedimentstasjoner i forhold til areal.
Prøvetaking for å kartlegge forurensningen i sedimentet bør dekke de øverste 0-10 cm som normalt innbefatter sedimentets øvre biologisk aktive lag. Miljødirektoratets veileder for risikovurdering (M-409) anbefaler tilsvarende at prøvetakingen dekker de øvre 10 cm. Dette vil i de aller fleste tilfeller omfatte det bioaktive laget, ofte også noe av sedimentet under dette. En standard 0,1 kvm van Veen grabb vil grabbe ned til ca. 10 cm sedimentdyp i et mudderaktig sediment men bare til ca. 5 cm i et sandig sediment. På sandig sediment må man derfor bruke kjerne- eller boksprøvetaker for å samle inn 10 cm dype prøver.
Vittig at huske referansestasjoner
Referansestasjonen(e) for vurdering av forurensningstilstand bør i størst mulig grad representere upåvirket tilstand. De må ligge utenfor antatt forurenset område men likevel være sammenlignbare med de ordinære stasjonene. Et alternativ til referansestasjon for sedimentprøvetaking er å måle i sjikt i sedimentkjerner ned til avsetninger fra førindustriell tid.
Ved overvåking av tiltak må referansestasjonen(e) være utenfor området som berøres av tiltaket. Kontroll etter tiltak sammenlignes best med undersøkelser i tiltaksområdet før tiltak.
Pålegg om undersøkelser/opprydding
En annen grunn til krav om undersøkelser kan være pålegg fra Statsforvalteren eller Miljødirektoratet. Slike pålegg kan for eksempel sendes til gamle verft, havner, notvaskerier eller andre maritime industrier. Prosessen med pålegg begynner med krav om undersøkelser, og kan deretter utvikles til krav om risikovurderinger, spredningsvurderinger og i noen saker også tiltak.
DMR kan bidra med effektive undersøkelser for å raskt avklare omfang og aktuelle problemstilling knyttet til eventuell forurensning. Våre medarbeidere har lang erfaring med forskjellige problemstiller og arbeider tett sammen med DMR’s utviklingsavdeling i forhold til nye tekniske undersøkelsesløsninger som gir bedre og mer kostnadseffektive resultater. Vi kan derfor kjapt få kontroll på utslippssituasjonen. DMR tilbyr også å bistå med myndighetskontakten hvis ønskelig.
Kontakt gjerne DMR for rådgivning eller konkrete tilbud.
